50 år gammel fersk biffgryte
Kamp mot matsvinn er både viktig og etisk nødvendig. Og noen matsvinnkjempere er bedre enn andre. På spisestedet Wattana Panich i Bangkok har den samme biffgryta putret uavbrutt i snart 50 år.
- Dato 14.06.24
- Tekst Thomas Xavier Floyd
- Foto Adobe Firefly
Restauranten Wattana Panich har servert biffsuppehungrige gjester i den thailandske hovedstaden gjennom tre generasjoner.
– Det finnes ingen oppskrift. Vi bare smaker oss frem hver morgen, sa tredjegenerasjons eier og restauratør Nattapong Kaweenuntawong til det asiatiske nettstedet CNA i 2019. Allerede den gang har biffgryta oppnådd YouTube-kjendisstatus, og trakk stadig flere gjester fra inn- og utland til det vesle spisestedet i millionbyen. Wattana Panich lever i beste velgående den dag i dag, med samme kulinariske midtpunkt.
Generasjonskraft
Biffgryta «Neua Tune» består av enorme mengder biffterninger, som allerede før de blir en del av «hovedgryta» har fått koke seg til mørhet i timesvis. Sammen med nudler, hvitløksolje og selleri – samt litt hemmelige ingredienser – får de ligge og godgjøre seg i ytterligere fire timer i den snart ett halvt århundre gamle kraften, før gryteretten er serveringsklar. Etterhvert som den svære gryta tømmes, etterfyller man med ferske råvarer. Siden det ikke finnes noen oppskrift, må kokken «smake seg inn igjen» ved hjelp av ulike krydder for å opprettholde et jevnt smaksbilde.
– Faren min pleide å krydre suppen, og så la meg smake. I begynnelsen forsto jeg ikke helt hva han ville frem til, men etter hvert – siden jeg gjorde dette hver dag – begynte jeg å merke når smaken endret seg. Og så fortalte far hva som manglet, fortsetter innehaver Nattapong Kaweenuntawong.
Evighetsgryte
Hver kveld ved stengetid helles restene av dagens gryte over i en kjele, som blir stående og putre over natten. Det er denne kraften som blir kjernen i neste dags gryterett. Og denne rutinen har altså pågått i tiår etter tiår.
Konseptet til Wattana Panich er et av flere eksempler på «Perpetual stew», som vel blir noe sånt som «evighetsgryte» på norsk. Konseptet skal stamme fra middelalderen, og rekorden skal ha blitt satt i Frankrike, der en «pot-au-feu» skal ha holdt det gående fra 1500-tallet og helt frem til annen verdenskrig, da også den ble offer for tysk okkupasjon.
